SÅ SKJEDDE DET …IGJEN

(Sorry my dear friends & readers in Estonia, Australia, Mexico, Germany, Canada, the USA....this one is in Norwegian as I could never express myself this way in English...I promise I'll do my very best to write most in English!!)

Så våknet vi opp til det. Igjen. Jeg ble, som alltid når nyhetsoverskriftene er som i dag, fysisk kvalm. Det gjør så vondt å lese. Jeg kjenner verken gjerningsmann eller ofre, men jeg kjenner redselen og frykten på meg. Igjen har psykiatrien sviktet, tenker vi. For det er mange ofre i denne uendelig triste saken. Det er ikke bare de tre ofrene til gjerningsmannen, men også gjerningsmannen selv - samt familie og venner.

Igjen har en psykisk syk person begått brutale drap. Det er ikke første gang dette er nyhetsoverskrifter, og det vil dessverre ikke bli den siste. Jeg må spørre: hva kan gjøres for å se - eller hjelpe psykisk syke personer før det går så langt at drap blir begått? Er det bare psykiatriens feil? Man ønsker så inderlig en forklaring - og en syndebukk, og det er ikke til å legge under en stol at dette langstrakte landet vårt har en STOR jobb foran seg når det kommer til både forebygging og ettervern innenfor psykiatrien.

Det er så lett å si at vi må ta ansvar for vårt eget liv, at en selv må stå til ansvar for handlinger en gjør. Dette er også jeg enig i – men ikke uten moderasjoner. Eksempelvis har veldig mange opplevd å føle seg sliten, utafor og av den grunn kanskje har gjort irrelevante handlinger i forhold til den personen en ”egentlig” er. Jeg mener ikke at en som opplever å være litt utenfor seg selv en periode, nødvendigvis begår drap, men prøver derimot å gi et bilde av hvordan det kan føles å være i en tilstand hvor man ser betydningen av at andre stiller opp, sier i fra og tar i et tak nettopp fordi en selv ikke klarer dette på egenhånd. Tenke seg da til en psykisk ustabil person, som sannsynligvis over en periode har oppført seg på en måte hvor andre, du og jeg, merker eller kanskje tenker at personen muligens burde ha ”hjelp”. Mentalt ustabile mennesker kan si ting - og handle - på måter som du og jeg ville reagere på, det være seg at personen virker skremmende og kanskje snakker om å dø selv eller drepe andre eller ved å utagere og bli sint på hva ”vi” friske ville kalle bagateller. Det kan være småting, som over tid utvikler seg fordi ingen tar tak i personen eller problemet.

Har ikke vi som medmennesker et ansvar også? Jeg gjentar; jeg unnskylder på ingen måte drapene som har skjedd, tro du meg jeg vet litt om hva frykt innebærer, men jeg tenker at om man får en ”magefølelse” på at noe ikke er helt som det skal, selv om en ikke kan peke konkret på nøyaktig hva, burde en ikke da som medmenneske stille seg selv noen kritiske spørsmål? Jeg mener at flere av de grusomme drapene, som jeg synes skjer oftere og oftere, kunne vært unngått hvis vi som medmennesker ikke var så redde for å bry oss, si fra eller tenke oss om en ekstra gang, samtidig som at også psykiatrien gjør jobben sin og blir mye bedre på å både forebygging og ettervern.